I går rundet vi et år her nede i sandkassen.
Tiden går utrolig fort, men jeg husker ennå tanken som slo meg da jeg satte
foten ut av flyet en sen kveld for et år siden. Skal jeg virkelig puste i denne
luften??? Det var varmt, det var fuktig og luften var tung og støvete....Det
var på mange måter et sjokk å se alle araberne som gikk rundt i sine svarte og
hvite kapper...jeg ble nesten litt redd i starten husker jeg.
Avstanden mellom "oss" og
"dem" opplever jeg som å være stor, og den er vanskelig å redusere.
Synd egentlig, for også de er jo bare mennesker. Selv om troen på det gode i
mennesket har blitt en smule redusert av hva man har sett her nede, kan man jo
ikke slutte å tro på det gode her i verden...Det har vært et år med mange
inntrykk og opplevelsen av å se hvordan livet faktisk er her nede har på mange
måter vært både frustrerende provoserende, med en god dose oppgitthet i
tillegg. Det er ikke alltid like lett å se hvordan en inder eller en filippiner
som arbeider så hardt for å kunne sende penger hjem til kone og barn blir
behandlet av de lokale. Det gir en følelse av oppgitthet å se hvordan maidene
blir kledd på drakter som ikke ligner noe annet enn en pyjamas, mens de må
holde seg noen gode skritt bak sine fruer, bærende på pradaposen i ene hånden
og et barn i andre....Man hører i tillegg mange historier om behandlingen disse
menneskene får, og noen ganger må man bare distansere seg fra det hele.
Dessverre kan man ikke gjøre så mye med det....Ikke annet enn å være bevisst på
å behandle servitørene på restaurantene med respekt, tipse han skjønne unge
smilende gutten som pakker bæreposene og holder døren åpen for en på butikken
og flittig bruk ordene thank you.
Alt dette gir oss som hvite liten
grunn til å klage over egen tilværelse. Men det gjør vi. Over varmen, over
arbeidsmengden på kontoret, over at butikken sjelden har rømme og over hvordan
vi savner svinekjøtt og bacon. Vi lever et helt annet liv, og det er vi
takknemlige for. Vi kjører Porsche, vi kan gå ut å spise om vi ikke har lyst å
lage middag, ta oss en dukkert i bassenget om det er varmt og har vi lyst, kan
vi ta oss en helgetur til Dubai som gjerne koster det samme som inder tjener på
flere måneder. Det sier mest om lønnen hans. Vi er to om oppturer, nedturer og
frustrasjoner. En inder kommer over hit uten kone og barn, og blir her gjerne
1-2 år før han reiser hjem på ferie en måned eller to. Det er en kontrastfullt
tilværelse, men i bunn og grunn er vi er her av samme årsaker, og det er å
tjene penger. Bare i to forskjellige skalaer. Noen for å kunne sørge for livets
opphold, andre fordi de fikk en mulighet til å gjøre noe helt annet en stund….
Vi er takknemlige for muligheten. Det er ingen
tvil om at livet for oss her nede er behagelig, men om man ikke klarer å nyte
det den korte tiden man er her nede, blir tilværelsen vanskelig. Man kan gjerne
le litt av meg, som ikke jobber, og snakker om å nyte tilværelsen. Hva er det å
ikke nyte, og hva kan egentlig bli vanskelig? Vel, det er ikke alltid lett å
være så langt vekke fra alle man er så glad i hjemme. Det er ikke alltid lett å
sitte hjemme med en mann på havet, og lure på hva i alle dager gjør en her nede
i dette landet som jeg knapt hadde hørt om, før jeg satt på flyet ned. Det er
ikke alltid lett å sette seg ned med skolebøkene når ingen sier du MÅ. Det er
ikke alltid kjekt å vite at man ikke bidrar én krone økonomisk…Heldigvis har
man møtt mennesker her ned i samme situasjon og som skjønner den frustrasjonen
som kan dukke opp. Vi har fått et nettverk rundt oss med fantastiske mennesker,
som gjør når vi kommer hjem, kan se tilbake på denne tiden med glede og latter.
Vi må ta med seg det som er bra, huske det som ikke er så bra og være
takknemlige for muligheten man fikk.
Om vi hadde gjort det igjen? Ja
